Etter serieåpningen, hvor vi knapt fikk vist noen av kvalitetene våre, var vi ikke nådige med oss selv og bestemte oss for å komme opp på et mer anstendig nivå i hjemmekampen mot Florø. Det
greide vi, noe som både ga et forholdsvis stort Vika-publikum et hjemmelag som atter var til å kjenne igjen fra fjorårssesongen, og spillere og trenere sine tre første poeng for sesongen. Laget
som startet var som følger: Neydson Da Silva — Trond Håkon Edøy, Sondre Skulstad, Andreas Glomseth Olsen — Halvor Skaro, Nataniel Jønsson, Jørgen Fylling, Tobias Sagli, Øyvind Hagen — Erlend Søberg, Bam Carlos. Inn for Nataniel kom etter hvert Adrian Amdam til sin debut, inn for Bam Carlos kom Simon Vågnes, for Tobias Sagli; Sander Finnøy,
for Øyvind Hagen; Marius Solnørdal Rønning og inn for Erlend Søberg kom Øyvind Heia, som på sitt ene spilleminutt rakk å sørge for at alle sjansers mor ikke ble annet enn en sjanse.
Med 3-1 til pause følte vi oss relativt komfortable da vi gikk ut til andre omgang, men med én sjanse og ett mål kunne dette være en av de dagene der motstander kunne vise seg å score på alt. Kort sagt, vi var skjerpede og tydelige på at det første målet ville være avgjørende. 4-1 var lik seier, men ved 3-2 kunne alt skje. 4-1 kom, fortjent nok, med Hagen, etter omtrent timen spilt og derfra og inn handlet det om å holde stand og å kontrolle
seieren. Vi oppsummerer kampen med å si at én god omgang holdt til seier, mens den andre var noe mer uryddig, offensivt. Defensivt hadde vi god kontroll, kanskje spesielt de siste 45’.
Se kampreferat og bilder fra kampen mot Florø på Spjelkavika.no
Når man vinner kamper og føler ting fungerer er det gjerne slik at man ønsker å bygge videre på dette med samme konstellasjon av spillere, men til helgens bortekamp mot Lillehammer var
plutselig både Trond Håkon Edøy og Halvor Skaro ute og vi måtte derfor sette en ny høyreside i Sondre Blikås på stopperen og Adrian Amdam på kanten. Når sistnevnte etter tre minutter spiller ballen til en LFK-spiller som deretter
blir saget ned av førstnevnte, med et påfølgende rødkort som bakerste mann i presang, føler man seg ikke akkurat som dirigent med nypresset tordivelfrakk stående fremfor sitt nykomponerte
orkester der nede på trenerbenken, men frisparket resulterte i fint lite annet enn at vi fikk samlet oss, flyttet Erlend Søberg ned på stopperplass og nullstilt hodene. Derfra og ut var det «bara att packa
ihop och jobba på» og vente på at motstander skulle bli tilstrekkelig utålmodige til at det ville bli store rom å kontre i. Dessverre var kreftene våre oppbrukte da de virkelig store rommene kom, i
tillegg til at dødballkvaliteten vår ikke var god nok til å kunne skaffe til veie noe annet enn halvsjanser. Den andre veien var det heller ikke stort som ble produsert, og vi forsvarer oss
forbilledlig i 90+5 og holder nullen for tredje omgang på rad. Simon Vågnes fikk noen minutter for Bam Carlos og Sander Finnøy noen for Adrian Amdam. Alt i alt et hardt tilkjempet poeng, men det er åpenbart at det begynner å
likne på noe i Vika igjen nå, så i det øyeblikket vi får kontinuitet i elleveren forventer vi å få en stabilitet i både prestasjoner og poengfangst.
Neste ut er hjemmekampen mot den selvutnevnte opprykksfavoritten Elverum, som etter en fortjent seier mot Lillehammer, en heldig seier mot Molde 2 og et fortjent tap mot Hønefoss
kommer til Vika nå, kommende lørdag kl. 16:00. Vi har selvsagt bitt oss merke i vår hovedtrener Magnus Oltedals tidligere Nybergsund-lagkompis og nåværende Elverum-trener Stian Aasens
monolog på Insta’, Twitter, Face’, Myspace og kanskje også Nettby (hvem vet vel forskjellen på alle disse kanaler!) — i hvilken tale det mer eller mindre ropes ut at Vika skal slås, så vi forventer
en tøff kamp mot et godt lag med mye kvalitet spiller for spiller.
Men så skal vi da til gjengjeld stille med elleve Vika-gærninger vi også. Det bruker å holde!
Alle bilder: Fridgeir Walderhaug, Spjelkavika.no.
